Frivilligpoesi med Heidi Smedsrud Hansen

Frivilligpoesi av Heidi Smedsrud Hansen 

Jeg er frivillig, sier hun. Fri og villig. Smiler. Det er min tid, min fritid – eller frihet, til å gjøre det jeg vil, fri og villig, så lenge jeg bestemmer, og det gjør jeg, så er det sånn at jeg lever lenger, er friskere og lykkeligere, forskning sier det, fordi jeg er frivillig. 

Fordi jeg gir min tid, min fritid, til andre, som kanskje trenger den mer, som kanskje er alene om ikke jeg, er meg, hos dem, med dem, til legen, til tannlegen, til frisøren, på kafé, tar en kaffe, maler huset, ute, sammen. Eller tar imot artisten, på sykehjemmet, bygger scene og bar slik at de har, litt å kose seg med, de som lever, som ikke skal noe annet sted, men som venter på neste beskjed.

Frivillig. Fri og villig, sier han, kjører sykkelen fram, el-sykkelen med motor og ratt og passende hatt til passasjerene som sitter fremst, som sitter fremoverlent, som sitter med vind i håret, det er aldri for sent med vind i håret, vi trenger alle litt vind i håret av og til. Vekker smil i ansiktene, mellom rynkene, når byen de kjente suser forbi, der var jeg politi betjent, peker han under hatten, der er katten til naboen min, sier den andre og vinker.

Frivillig. Fri og villig, sier hun, smører rundstykker og lager liv, smil og latter, små skatter, små perler som blir med hjem, når de går, de som år etter år, kommer, for å spise rundstykkene, le, være sammen, høre til, dele smil og være, for hverandre. 

Frivillig, fri og villig, sier han som kjører bøker, de som besøker, de som sorterer, klær, sko, leker, de som peker på det som ikke funker så bra, som vil gjøre noe, som vil være noe, som vil være en forskjell, bestige et fjell eller hjelpe noen å gjøre det. De som filosoferer, engasjerer og lager debatt, de som strør når det er glatt, de som planter og rydder og spar, lager sanseopplevelser og lar et sykehjem også være et hjem. 

De som danser og strikker og syr, de som byr, på seg selv, på kake og te, på kaffe, på norske ord på språkkafé. De som lager mat fra andre land, som synes det går an, at Olga og Atif på 80 og 7 kan, lære av hverandre og kanskje forandre temperaturen litte grann. De som hjelper med lekser, hun som pakker inn esker, hun som kjøper inn gaver og håper de svarer til ønskene fra alle mann. De som tar med seg rynker, rullator og stokk ut på vannet i samlet flokk for å gi de opplevelsene som kanskje er savnet, som har havnet helt bakerst og må hentes fram. De som plukker plasten i fjæra, som bruser med fjæra og får noe gjort. Det går fort. Når man er frivillig, sier de. 

Nå kunne jeg slått hardt i bordet med fin statistikk, med tall og prosent, med potente fakta om de som frakta mat for eksempel siste år, hvor mange som får helsefremmende, forebyggende besøk på døra av frivillige som villig låner ut øra til deres historier samtidig som riktig næring gjør at de som bør kan bo hjemme lenger, sparer kommunen for penger det. Jeg kunne snakket om årsverk og store verdier, men jeg tror dere skjønner at det jeg sier er: hva skulle vi gjort, uten dem? Hva skulle vi gjort uten dem. De som tar med seg hjem både mennesket og tanken, som setter i banken det som er godt, som teller klemmer, ikke penger eller hard valuta, som ikke slutta selv om tanken kanskje var fristende i blant. Hva skulle vi gjort uten de som gir tid, fri tid, frivillighet, frihet. Som kjemper for det som er rett. Som er der. Rett og slett. 

Jeg er frivillig, sier de. Fri og villig. Også smiler de.

Les mer på Heidis nettside: kunstogpoesi.no