Frivilligsentralene som bindeledd

I Kommunal Rapport 1. oktober hevder Trond Enger, styreleder, og Brit Olssøn, styremedlem i Frivillighet Norge og, at kommunale frivilligsentraler konkurrerer med frivilligheten.
Det er en feilslått problemforståelse, og vitner om lite kjennskap til hvordan frivilligsentralene faktisk fungerer ute i lokalsamfunnene.

Når Frivillighet Norge og Nasjonalforeningen for folkehelsen hevder at kommunale frivilligsentraler konkurrerer med frivilligheten, skyter de på feil mål.

En feilslått problemforståelse

Norge er mangfoldig. I byene har vi sterke organisasjoner med ansatte og ressurser. I små kommuner drives frivilligheten av ildsjeler, og ofte er frivilligsentralen den eneste lønnede ressursen som knytter alt sammen.

Frivilligsentralene er del av frivillighetens infrastruktur: åpne møteplasser der mennesker, lag og foreninger møtes, får støtte, samarbeid og inspirasjon. De er bindeledd – ikke kommunale styringsverktøy. Når Enger og Olssøn problematiserer kommunalt eierskap, overser de at sentralene faktisk hindrer at kommunen rekrutterer eller organiserer frivilligheten selv.

Selv om en sentral kan være kommunalt eid, er den noe helt annet. Den har eget styre der frivilligheten er representert, egne vedtekter og ansatte som er fagpersoner på frivillighet, ikke kommunale byråkrater. Daglige ledere i frivilligsentralene er ikke kommunens forlengede armer, men talspersoner for frivilligheten lokalt.

Bindeledd i praksis

Tall fra Norges Frivilligsentralers nasjonale spørreundersøkelse, samt forskingsrapporter som “Sammen om velferdstjenester” viser at frivilligsentralene fungerer som bindeledd – uavhengig av eierskap:

• 99 % samarbeider med, eller bistår andre lag og foreninger
• Sentralene har i snitt 18 samarbeidspartnere 
• 90% veileder frivillige videre til lag og foreninger
• Sentralene har i snitt 48 årlige aktiviteter i samarbeid med andre organisasjoner

Dette er ikke konkurranse. Det er samhandling i praksis.

Frivilligheten skal ikke styres – men støttes

Enger og Olssøn har rett i at helsesektoren og kommune-Norge for øvrig står foran store utfordringer, og at frivilligheten er en del av løsningen. Men løsningen er ikke å mistenkeliggjøre frivilligsentralene – det er å bruke dem klokt.

Frivillighet er et eget fagfelt. Kommunene må vokte seg vel for å «organisere» frivillighet uten å forstå frivillighetens egenart og drivkraft. Her spiller frivilligsentralene en nøkkelrolle,  uavhengig av om de er kommunalt eller ideelt organisert. De bidrar til at frivilligheten vokser på egne premisser, og til at mennesker finner veien til meningsfulle fellesskap.

Tid for samarbeid

I en tid der Norge trenger mer samarbeid mellom sektorene, ikke mindre, er vi igjen enige med debattinnleggets avslutning: Frivilligheten skal ikke styres av kommunen. Den skal styrkes gjennom samarbeid.

Frivilligsentralene viser hver dag at samarbeid mellom kommune og frivillig sektor ikke svekker frivilligheten, men styrker den.

Så i stedet for å undergrave det gode arbeidet som gjøres i frivilligsentralene, håper vi at Enger og Olssøn vil ta seg tid til å bli bedre kjent med dem – for å se at de er en del av løsningen, ikke en del av problemet.